Jeg skulle ha vært på graven til min mor og stelt rundt den stenen som kom før helgen, men det er så sårt og vanskelig og gå dit skjønner ikke hvorfor for nå er det over åtte måneder siden hun døde men det er like vanskelig som det var i går du ikke var i blant oss.. Sånn er det bare for min del, mange vil vel si at det bare er og komme seg videre de som sier det veit ikke hvordan sorg kan arte seg hos forskjellige fra menneske til menneske. Alle er forskjellige og det er også hvordan de reagerer på ting som skjer i livet for hver enkelt, å det er bra at ikke alle reagerer på samme måte eller at alle har samme mønster på hvordan man sørger noen tar det lang tid før sorgen kommer og andre sørger seg ferdig fort sånn er det bare.
Ja det å være i den inne i en depresjon er ikke enkelt, for da er det slik at ting som ellers er veldig enkelt å få gjort blir veldig vanskelig og slitsomt og gjøre. Bare det og komme seg opp av senga og gå på badet og stelle seg om morgenen er slitsomt og vanskelig, og folk som ikke har prøvd det er ikke enkelt å forstå hvordan det er. Det verst jeg får som kommentar at det er jo bare det at du har en dårlig dag eller tre, og det er det jo ikke det er en stor forskjell på en depresjon og en dårlig dag de som mener at det bare er og skjerpe seg og gjøre det en pleier de som kommer med slike kommentarer veit jo ikke bedre for de veit ikke hvordan det er.
For når man er i den svarteste tiden av en depresjon så kommer også angsten krypende, blir redd for alt mulig og man tror at alle vil deg vondt og redd for og gjøre seg noe selv også. Heldigvis så er jeg på vei til normalen igjen nå, etter litt over fem uke som har vært veldig vanskelige det er ikke noe annet og gjøre ting som er lystbetont som og gå turer i skog og mark. Har vært veldig dårlig på å oppdatere bloggen men det får så være for det hadde ikke vært noe å skrive om for det hadde vært veldig mørke innlegg da er det heller bedre og la det være.
Nå er alt mye lettere og jeg gleder meg til søndag for da skal jeg ha samvær med mine to gutter og da skal vi fiske å gå tur langs noen fine vann med fiske muligheter.
Jeg er ikke redd for å være alene, men det å være ensom er ikke så enkelt har ingen som jeg kan gå til hvis det er noe jeg har på hjertet må jeg bare gå og bære det for meg selv. Det er vondt og være et nummer på folkeregisteret, hadde det skjedd meg noe så er det ingen som begynner og spørre etter meg. Sånn er det i mitt liv det hadde vel gått tre måneder før noen hadde begynt og undersøke hva som hadde skjedd, ja for jeg har samvær med mine to barn hver tredje måned ja de er i fosterhjem begge to så det går lang tid mellom hver gang jeg har kontakt med dem.
Skulle ønske det var annerledes men jeg klarer ikke å stole på så veldig mange lenger, for jeg har blitt sviktet for mange ganger rett og slett jeg opplevde både fysisk og psykisk mobbing som liten og ung også nå i voksen alder. Folk må virkelig bevise at de mener at de vil ha noe med meg og gjøre før jeg tørr og stole på dem, jeg har ei i det virkelige liv og mine faste lesere og bloggvenninner som jeg tørr og stole på i hundre prosent.
Morgenen startet med kaffe og ett knekkebrød og lese noen blogger, så bar det ut på morgentur i øs, pøs regn vær og det har det vært hver gang jeg og Elvis skulle ut og gå så startet det og regne. Så kom kvelden og da var det fint solskinn helt til solen gikk ned bak åsen, får håpe det blir bedre vær i morgen for nå får vi hatt nok regn på en stund men vi får jo ikke gjort noe med været så vi får ta det været som det kommer.
Ellers så har jeg ikke hatt det så godt med meg selv alt har vært så sårt og vondt, jeg har vært så urolig i hele kroppen det har vært helt panikk lignende opplevelser flere ganger i dag og gråten sitter helt oppe i halsgropa. Det er utrolig vondt og savne noen så høyt at man får panikk og ikke klarer og finne ut hvordan man skal komme videre i livet uten, og da få høre at det er bare og tenke på noe annet og komme seg videre i livet det er ikke enkelt nå den jeg savner er den eneste som jeg kunne betro meg til og hun forsto hvordan jeg har det. Nå kan jeg ikke gå opp til deg mer mamma og kunne snakke om det som for meg er vanskelig, og de som har vært borti det med angst og dyp depresjon de forstår jo ikke hvordan det er i den mørkeste og den dypeste dalen. Samtidig som du er redd for å få angst for angsten, for får du det så er du redd for at du skal gjøre noe som du ikke klarer og komme deg ut av igjen eller bare sitter helt handlings lammet. Sånn har min dag vært på godt og vondt, og ikke har noen som kan hjelpe meg ut av det har jo ingen og prate med når det gjelder denne situasjonen for dem skjønner ingenting så dette må jeg klare og komme meg ut av det.
Nå får jeg slutte av for så det ikke tar helt av her og alt kommer på en gang for så vondt vil jeg ikke deg som leser bloggen min.
I morgen så er det åtte måneder sin min mor døde og for min del så er det bare en måned siden jeg kan si at livet går videre, nå som det nærmer seg merke dager så blir det vel veldig sårt igjen for savnet blir jo da mye større. Da må man jo bare finne andre måter å gjøre ting på, jeg har jo jobbet mye med meg selv og lage meg mine egne tradisjoner i mange høytider. Det nærmer seg fødselsdagen til min mor som jeg skal markere på min egen måte, og min fødselsdag som er i desember skal foregå i stilhet helt alene noe som den kommer til å gjøre for jeg har jo feiret den også bare jeg og min mor selv om jeg blir 50 år .
Men kjære deg mamma du får hvile i fred og ro, for her går alt bare bra men tom rommet etter deg og savnet er vanskelig og bære noen dager. Et gammelt ordtak sier at tiden leger alle sår. Jeg har mitt eget tiden leger ikke alle sår, det bare blekner litt.
I dag så har jeg vært og badet ingen bilder tatt, så dere får bare ta ordene som bevis. Jeg og Elvis gikk nedover elva og fant en kjempe fin liten perle der det ikke var strie strømmer som det er i resten av elva, tok et bilde ved der Elvis badet rakk ikke å ta bilde av ham når han er i vannet men jeg tok et bilde ved der han pleier og bade.
Har også et bilde fra i fjor som er tatt på en av våre morgenturer på vei opp til hu mor når hun levde, på en av de varmeste dagene i fjor sommer.
Dette er ikke så langt unna der jeg kastet meg i vannet i dag, vi satt og koste oss i flere timer dette er ett av de stedene jeg finner roen så jeg går dit veldig ofte. Jeg bruker naturen som terapi har jo ingen andre som hjelper meg, jeg er faktisk alene med alt til og med kommunen mener jeg ikke er syk nok for å få noen hjelp. Så da må en finne andre måter og takle alle livets utfordringer på.
Ja så har vi startet på en ny uke og jeg har jo vært veldig stille de siste ukene, og grunnen til det er at jeg ikke har vist hva jeg skulle skrive om.
Jeg har jo slitt veldig med sykdom de siste ukene og jeg har ikke villet skrive om det når jeg enda ikke har fått svar på alle prøvene som har blitt tatt, jeg kommer ikke til å skrive så veldig mye om det når alle svarene kommer heller for det kan jo bli for mye for noen om jeg begynner og skrive om det også. Jeg har bestemt meg for å ikke skrive om det for da er det vel noen som syntes jeg er sutrete når ting står på som verst, men er det noen som mener at jeg skal skrive om det så får de bare si i fra men jeg håper i det lengste at det ikke er det jeg og legen mistenker det kan være for hun hadde det travelt med å få tatt disse blodprøvene og de undersøkelsene jeg har tatt.
Det er nervepirrende og vente på resultatet av disse prøvene, jeg håper selvfølgelig på det beste. Jeg har alltid holdt på en ting i livet at tenker jeg det verste til det motsatte er bevist så blir man positivt overrasket, en gang må jo jeg også slippe å måtte slite med fysisk eller psykisk sykdom ja jeg har jo disse diagnosene på kroniske reumatiske lidelsene mine men det har jeg levd med i mange år så dem er jeg vant til.
Tenk at jeg har kunnet sette en regning på forfall i morgen med et smil, det er faktisk en god følelse og jeg har også lagt en til til forfall den 27 mai.
Og det skal jeg gjøre så fort jeg får en regning nå så skal jeg legge dem inn på forfalls datoer slik at jeg slipper og tenke mer på dem, og bevise ovenfor både kreditorer og min familie at jeg kan styre med regningene mine selv trenger ikke å få spørsmål fra dem om jeg har betalt regningene mine. For det spørsmålet har jeg fått mer enn en gang, for bare en måned siden så hadde jeg ikke muligheten til å gjøre det på denne måten. Nå har jeg en egen regningskonto som jeg setter inn et fast beløp i uka så jeg har til alle mine utgifter, som ikke går på min forvaltning som legeregninger og noen gamle regninger som jeg har fått avdragsordning på.
Jeg har bare en ting og si til dere alle som kanskje har trøbbel med å få betalt hele regningen dere får ring til dem du får regningen fra og spør om en avdragsordning, de hjelper dere gjerne så dere får ordnet opp i stedefor og ikke betale noe i det heletatt så det går til innkasso for da blir den fakturaen mye høyere enn den opprinnelig er da blir den enda vanskeligere og få gjort opp.
Jeg veit at noen mener jeg er for åpen og ærlig på bloggen min men det er vel min sak.
Ja hva er det som er viktig her i livet, for meg så er det å kunne stå opp om morgenen og å overleve dagen.
For meg er det bare å overleve dagene ikke og ha det gøy og leve litt, slik er det å være alene i livet ingen som forstår. Jeg trives i mitt eget selskap men det finnes ting som man trenger andre for å komme seg igjennom men jeg har ingen, min familie tror jeg ikke veit at jeg finnes og da må en gjøre alt alene.
Men jeg ønsker ikke og bry noen så da er det bare og bite tennene godt sammen og stå på, nå håper jeg bare at jeg får baksmell på skatten for da raser hele korthuset sammen for jeg har ikke muligheten til å betale en baksmell så nå er det bare og begynne og spare beinhardt for å klare den.
Det kommer til å bli beinhardt men det skal gå kjempe bra håper på at jeg får igjen på skatten som jeg pleier så jeg får betale noen regninger i sin helhet, jeg ønsker og begynne på nytt og blanke ark uten utgifter utenom boligutgifter og forsikringen min.
I dag så er det en tung dag så jeg lurer på om det kan bli verre, ja det kan det jeg gruer meg så til i morgen og jeg veit at den dagen blir enda verre. Grunnen til det er at jeg gruer meg til min mors begravelse som er i morgen, høres det dumt ut at det eneste jeg gleder meg til i morgen er og bli ferdig med selve begravelsen er ferdig og jeg kan være litt sammen med mine sønner og mine fire tante barn som jeg ikke har sett siden minste jenta var 1 år gammel og nå er hun tre blir fire til sommeren.
Men så kommer resten av mitt liv etter denne dagen hva pokker skal jeg nå ta meg til, nå er det jo ingen som har behov for meg i det daglige så nå står jeg helt alene igjen. Får vel finne ut av det etter hvert får vel bare ta det som det kommer, det er jo slik livet mitt har vært til nå så det er jo noe jeg er vant til. Det er jo bare å komme seg ut på turer med lille Elvis gutten, og blogge som jeg pleier så får vi se hvordan resten av dagene blir man kan jo ikke grave seg ned i alt som ikke ble slik en ønsker for det har det jo aldri blitt uansett. Den som lever få se hva livet bringer, det er noe jeg alltid har måttet gjøre så det er noe jeg er vant til å gjøre kan jo ikke planlegge alt her i livet for da hadde en blitt skuffet for det er jo ikke alt som går som planlagt her i livet.
En ting skal være godt planlagt og satt av til og det er min egen begravelse, slik at mine egne sønner skal behøve og gjøre noen ting bare og stille opp med sine familier. de skal ikke behøve og bekymre seg for noen ting alt skal være dokumentert helt ned til den minste detalj så her skal alt være helt i orden i god tid. Og i god tid så er den snart ferdig planlagt, det er ikke slik at jeg veit når men det er det ingen som veit og det er godt at vi ikke veit det for da hadde en nesten vært redd for og gå ut for det kan jo skje noe rundt neste sving. Godt at en ikke veit hva som skjer her i livet, døden er noe alle veit at vi møter for det er den naturlige utgangen her i livet. Ja livets syklus er jo at man blir født og lever et godt og bekymringsfritt de 18 første årene, men etter det så veit man aldri ja det er jo noen som møter døden før fylte 18 år også men de fleste blir jo over 70 kanskje også godt over 90 også. Da er det jo naturlig at folk dør men man veit jo aldri, og mange mener at man ikke skal snakke om døden men er det noe som er mer naturlig enn det. Som sakt før i dette innlegget er at dette er den naturlige måten og forlate denne moder jord, så hvorfor er det så utrolig farlig og vanskelig og prate om alle skal jo dø en gang i livet uansett.
Takk for at du tok deg tid til å lese dette innlegget og velkommen tilbake.
