Nå er nok en rar måned over i morgen er det mai ja første mai.

 

 

 

 

Ja da er april snart over i historien det har jo vært en rar april men det har det jo vært for alle, i morgen er det første mai men det blir ikke første mai som den pleier. Men det blir vel kanon salutt som det pleier får en håpe hvis ikke så er det ikke første mai her i Kongsberg annet en på kalenderen, skal ikke korpset ut i gatene så blir det en rar første mai også det skal vel holdes taler og slikt som vanlig regner jeg med.

 

Håper også at mer blir gjenåpnet rundt i byen det hadde vært deilig, kan de ha Thaimasasjen åpen så kan de vel åpne kafeer og spise steder fram mot 17 mai. Men det kommer nok ikke å skje men det er vel lov å håpe, så nå er det bare å vente å se om det blir mer liv i byen for det trenger vi alle sammen.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

Aud-Marit.

Får håpe jeg får noen timers søvn i natt.

 

 

 

 

Nå har nok en dag gått mot natt, så nå er det vel bare å krype til køys å håpe en får en hel natts søvn. Får man ikke dette til så kommer jeg til å klikke snart, for søvn hjelper på psyken til folk så da er det vel bare å komme seg til sengs. Så nå skal jeg kneble beinhaugen og ta en titt på baksiden av øyenlokkene, for nå er jeg faktisk så trøtt og sliten at øynene mine glir igjen hele tiden så det tar så lang tid å få skrevet ferdig dette innlegget.

 

Ønsker dere alle en riktig god natt og sov godt.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

Aud-Marit.

Jeg hater livet mitt slik det har blitt nå.

 

 

 

Det høres sikkert drastisk ut men ja det har seg slik at jeg ikke er vant til å være helt alene i livet, men nå har det nå blitt slik at alle avgjørelser som jeg tar må jeg faktisk gjøre helt for meg selv og jeg har ingen å gjøre tingene for bare for meg selv.

 

Og når alt er på det vondeste så har jeg ingen å prate med som kjenner meg og kanskje kan forstå hvordan jeg har det, så nå står jeg helt alene med alt det som er vondt og spiser meg opp innvendig og det gnager meg veldig. Skulle ønske at jeg hadde hatt en psykolog å prate med som kanskje kunne forstå hva som plager meg, for da hadde kanskje det vært enklere å komme seg ut av denne vanskelige angsten og depresjonen men en må vel til legen for å få en henvisning til psykolog. Og jeg er ikke så glad i å gå utenfor døra lenger som jeg var lenger, så det å gå til legen er ikke det jeg har mest lyst til å gjøre.

 

Så hva skal jeg gjøre da bare leve med det som det er i dag så er det utrolig vondt og alt er mørkt og uendelig vondt, veit ikke om jeg klarer å se lyst på noen verdens ting men det er vel noe en med jobbe seg igjennom selv uten noe støtte fra noen.

 

 

Og det blir ikke enklere når økonomien er helt på bånn men det får en bare klare seg igjennom, blir ikke enkelt men det må jo bare gå det også selv om det er vanskelig. Å det å slite med økonomien gjør at psyken ikke blir så veldig mye bedre, men det er jo bare en ting å gjøre og det er å stå den av for man kommer sterkere ut i den andre enden får en håpe.

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

Aud-Marit.

Søvn søvn kom til meg å jeg skal ta deg imot med åpne armer.

 

 

 

 

Etter lite søvn i to døgn så nå så ønsker jeg søvnen med åpne armer for nå er jeg så trøtt og sliten at øynene mine glir igjen hele tiden så det tar så innmari lang tid å skrive dette innlegget.

 

Så nå skal jeg bare ut på verandaen min å ta meg en røyk før jeg går å legger meg, da skal jeg kneble beinhaugen og ta en titt bak øyenlokkene mine krype godt innunder dyna.

 

Da håper jeg at søvnen kommer på besøk i natt for en slik natt som natt til i dag var så kommer jeg til å klikke i vinkel, for å gå en dag til i ett totalt vakum som jeg har gjort i dag det orker jeg ikke.

 

Med disse ordene så ønsker jeg dere alle en riktig god natt.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

Aud-Marit.

Ja som jeg skrev i mitt forrige innlegg så ble det en forferdelig lang natt. Og litt om de tankene som er gjengangere.

 

 

 

 

Ja det ble en forferdelig lang for jeg sovnet ikke før andre faktisk står opp, for klokken ble 07.00 før jeg sovnet og det er en time nå siden jeg sto opp og startet dagen. Det kan bli en veldig hard dag som man må gå rundt som en sombi som bare går rundt med de vonde tankene om meg selv og det er på grunn av at jeg ikke har noen som skjønner hvordan man egentlig har det, selvbildet mitt er satt på en prøve hele livet å det er veldig vanskelig å snakke om for det er ingen som forstår.

 

Det å sitte med denne følelsen å ikke ha noen å prate med som veit hvordan det er å føle seg totalt verdiløs og ikke duge til noen verdens ting, å sitte med det i ensomhet å ikke kunne snakke med noen om det for folk forstår ikke hvordan det er å ha det slik og mener at det jeg skriver her bare er tull og tøys. Men i mitt hode så er det faktisk sånn og da er det faktisk slik og ikke bare tull og tøys, har jo alltid fått beskjed om at alt jeg gjør er feil har jo aldri fått beskjed om at jeg gjør er bra fikk bare høre det hvis det var feil å da fikk jeg beskjed om at er du dum å ikke fikser dette ikke motsatt at nå var du utrolig flink eller å så fin bukse eller genser du har neida fikk bare høre at jeg ikke var fin nok i klærne eller flink på skolen da fikk jeg høre at jeg var dum. Jeg var ikke dum men jeg slet på skolen for jeg har fått beskjed om at jeg har dysleksi, å da slet jeg veldig med å lese og skrive men dum er jeg ikke av den grunnen.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

 

Aud-Marit.

Søvnproblemer gjør jammen natten litt vel lang.

 

 

 

 

 

Når man ikke får sove om nattet  så blir natten jammen lang spør du meg, mange tanker som flyr igjennom hode gjør det å sove vanskelig å har sterke smerter i samme slengen. Det er en dårlig blanding som gjør både dag og natt like lange og vanskelige, men slik er det i mitt liv men det er vel ikke rettferdig sier jeg bare men her får man ikke hjelp til verken de mentale eller de fysiske utfordringene man har. Må jo bare lære seg å leve med dem for å få hjelp det kan man bare glemme uansett hvor vondt det er, får jo ikke gehør på noe av det man tar opp uansett hva man prøver og få snakket med lege heller så da må man jo bare bite det i seg å håpe på det beste.

 

Det er jo ingen vits i å prøve å få en time så man kan få snakket med legen heller, for de får jo helt panikk bare en nyser eller hoster noe man gjør når man har pollen allergi. Så man får bare gå med de tunge tankene og smerter i kroppen fram til pollensesongen er over og for min del så er det på høsten etter at burota er ferdig med sin spredning av sitt pollen, så det blir lenge å vente men jeg får jo bare tie og tåle så lenge å det er bare fordi det er denne coronaen som flyr gjennom Norge og resten av verden sånn er det med den saken.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

Aud-Marit.

Nå er vel det på tide å finne sengen her i gården.

 

 

 

Ja nå er nok en tung og lang dag gått mot natt, jeg har ikke vært så veldig aktiv her inne de to siste dagene for det er ikke så veldig mye å skrive om og da jeg har skrevet ferdig noe som jeg hadde tenkt å poste på bloggen så så har jeg følt at herre gud så dumt dette innlegget var. Å da ble det ikke postet føler at alt jeg har skrevet har vært for dumt, har følt meg helt udugelig og dum sånn har det vært siden lørdag og er ikke noe bedre nå men jeg tar sjansen nå. Er i en depresjon så da blir også innleggene veldig rare noen ganger men da får dere bare tåle det, for det er ikke noe særlig og være sånn men slik er det bare.

 

 

Nei nå er det vel bare å finne senga og håpe på noen timer på øyet, for nå er jeg så trøtt og sliten så øynene glir igjen hele tiden så det tar så lang tid å skrive ferdig dette innlegget. Håpet om å få noen timers søvn er noe som er relevant om dagen for når du legger deg så slår lakenskrekken inn, nå skal jeg kneble beinhaugen og krype inn under dyna og ta en titt på baksiden av øyenlokkene.

 

Med disse ordene så ønsker jeg dere alle en riktig god natt.

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

Aud-Marit.

Ja ja så var denne dagen gått også, jeg har ett ønske i livet.

 

 

 

Ja så er denne dagen også snart gått over i historien, og her har det ikke skjedd noe spennende annet enn at jeg har gått tur i strålende sol. Det var kjempe fint vær og solen varmer veldig om dagen, på mandag så er det meldt regn i Oslo og omegn så vi får nyte fin været i helgen.

 

Jeg har ett stor ønske her i livet og det er å kunne komme meg til Vardø en gang til, men det tror jeg aldri kommer til å skje for det er altfor dyrt for min økonomi for jeg må ta hurtigruta fra Trondheim men da må jeg ta toget dit først fra Kongsberg til Oslo og videre til Trondheim. Men jeg har vel lov til å drømme selv om det aldri kommer til å skje, Vardø var det stedet som jeg bodde i livet som jeg ikke hadde noen bekymringer og alt var så utrolig godt og kjempe fint. Da får en bare huske de gode minnene som man må bære med seg så lenge man husker det, håper det blir noe annet enn bare minner jeg vil se stedet en gang til.

 

Så har jeg også noen små ønsker som jeg kanskje kan få realisert bare kanskje å det er å komme meg inn på Dovrefjell for det er også ett utrolig flott sted, men her er det også økonomien som stopper meg men må jo bare prøve å klare å realisere begge ønskene og drømmene mine.

 

Nå skal ikke jeg sitte her og oppta deres tid mer, ønsker dere alle en riktig god kveld/ natt.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

 

Aud-Marit.

God morgen her skinner iallefall solen.

 

 

 

 

Ja solen skinner og da burde det bli en fin dag tenker jeg, så får en se hva dagen bringer lørdag er det også så god helg til dere alle sammen. Dagen min startet med å sette på to vaskemaskiner så det blir litt rent tøy her, det ble litt mye denne gangen å vaske men så er det godt å få tatt det. Nå sitter jeg med kaffe koppen og koser meg med å skrive en liten oppdatering, jeg veit at noen mener det er kjedelig det jeg skriver men jeg skriver om min hverdag og den er utrolig kjedelig for noen men det er slik mitt liv er sånn er det med den saken.

 

Får jo ikke gjort alt det jeg hadde planlagt for våren og sommeren så da blir det kjedelig, det er det sikkert for andre også nå i disse tider som vi er inne i. Hadde jo planlagt at jeg skulle trene meg opp på å få ett sosialt liv ved å gå på kafe å til og med kanskje ta meg en tur ut på byen en sen fredagskveld eller lørdag å ta meg en fest, det er ikke enkelt nå det er stengt overalt i disse tider. Ble heller ikke mer en en tur i svømmehallen på vanntrening som jeg følte ga meg veldig mye, alt er satt på vent så lenge og det kan faktisk bli veldig lenge det da.

 

Da er det kanskje ikke så enkelt å få ett mer spennende liv når det å være sammen betyr å være alene på lang avstand av andre, hvis en er ensom fra før så blir det enda verre nå som man ikke kan oppsøke steder der det er noen for man skulle helst ha holdt seg hjemme og ikke syntes i samfunnet. Det gjør at iallefall jeg blir mer slik at jeg blir mer tung til sinns enn det jeg kanskje hadde blitt hvis samfunnet hadde vær som det skal, så jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å ta det opp igjen nå ting blir slik det en gang var. Har jo ikke hørt noen ting fra mine nærmest siden 3 desember som var min fødselsdag så så viktig er jeg for dem men det får en jo bare ta det som det er, har grått mange tårer av den grunn mang en gang men det er noe jeg ikke får gjort noe med sånn er det bare og slik blir det vel resten av min tid her på denne jorden uansett.

 

Nei nå får jeg slutte å syte slik er jo som jeg alltid sier folk som har det verre enn meg, og smile å være glad for det man har får jo ikke gjort noe annet.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

 

Aud-Marit.

Livet er herlig ha ha.

 

 

Ja livet er herlig dere ha ha unnskyld at jeg ler men jeg føler at jeg bare til stede og ikke noe mer enn det, for nå om dagen så bare er man og ikke noe mer enn det.

 

For man skal jo ikke være sammen med noen alle er jo så redde, kan man ikke si hei en gang når en treffes behøver ikke gjøre mer enn det. Men nei da ikke ett smil eller hei har jeg fått når jeg møter noen på tur, er jeg så ubetydelig for folk men men det får jeg leve med videre hva har jeg gjort dem lurer jeg på.

 

Godt jeg har ei venninne som setter pris på at jeg ringer eller kommer opp til henne, hadde det ikke vært for henne så hadde jeg ikke hatt noen som bryr seg om hvordan jeg har det.

 

Men jeg skal ikke klage for det er vel mange som har det verre enn meg, men nå tærer dette virkelig på psyken at man ikke har noen som helst som man kan kalle sosial omgang ingen i det hele tatt. Jeg blir jo så glad at jeg begynner å gråte bare noen gidder å bruke litt tid på å vise at de bryr seg bare en melding eller at noen sier hei, depresjonen har blitt en venn som følger meg nå jeg er rett og slett redd for at den skal bli dypere enn den er nå.

 

Angsten er der også men den får jeg bare leve med, er til og med redd for at det jeg skriver på bloggen min er for dumt men det får jeg bare prøve og drite i for jeg er glad i å skrive om dagene mine og hvordan jeg faktisk har det. Så hvis det er noen som syntes det er for dumt det jeg skriver så får dem jo bare gå ut av ett innlegg og gå videre og se om de finner noe annet som de vil lese da vel ingen tvang å lese alle innlegg som er på bloggen min.

 

Men nå om dagen så er livet mitt slik føler at jeg sitter i et fengsel av ensomhet.

 

 

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

 

 

Aud-Marit.