Ja det ble en forferdelig lang for jeg sovnet ikke før andre faktisk står opp, for klokken ble 07.00 før jeg sovnet og det er en time nå siden jeg sto opp og startet dagen. Det kan bli en veldig hard dag som man må gå rundt som en sombi som bare går rundt med de vonde tankene om meg selv og det er på grunn av at jeg ikke har noen som skjønner hvordan man egentlig har det, selvbildet mitt er satt på en prøve hele livet å det er veldig vanskelig å snakke om for det er ingen som forstår.
Det å sitte med denne følelsen å ikke ha noen å prate med som veit hvordan det er å føle seg totalt verdiløs og ikke duge til noen verdens ting, å sitte med det i ensomhet å ikke kunne snakke med noen om det for folk forstår ikke hvordan det er å ha det slik og mener at det jeg skriver her bare er tull og tøys. Men i mitt hode så er det faktisk sånn og da er det faktisk slik og ikke bare tull og tøys, har jo alltid fått beskjed om at alt jeg gjør er feil har jo aldri fått beskjed om at jeg gjør er bra fikk bare høre det hvis det var feil å da fikk jeg beskjed om at er du dum å ikke fikser dette ikke motsatt at nå var du utrolig flink eller å så fin bukse eller genser du har neida fikk bare høre at jeg ikke var fin nok i klærne eller flink på skolen da fikk jeg høre at jeg var dum. Jeg var ikke dum men jeg slet på skolen for jeg har fått beskjed om at jeg har dysleksi, å da slet jeg veldig med å lese og skrive men dum er jeg ikke av den grunnen.
Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.
Aud-Marit.
Som du vet leser jeg bloggen din både titt og ofte. Det er ikke alltid jeg legger igjen spør i form av kommentarer. Jeg kommenterer bare når det ramler noe ned i hodet mitt som jeg får lyst til å kommentere.
Jeg vet noe om det å gå rundt å føle seg dum, eller annerledes eller en som ikke passer inn. Det er vondt, utrolig vondt. Og det gjør noe med selvfølelsen. Og det verste er at hvis man får høre mange nok ganger som barn og ungdom at man er dum, har feil klær, er stygg og bare misforstår alt, ja da begynner man å tro det selv.
Jeg trodde det en gang. Trodde at jeg ikke var verdt noe. At jeg var teit. Annerledes. En ingen utenom den nærmeste familie noen gang kunne elske. Du vet et menneske kun en mor kan elske.
Men som du sier om deg selv visste også jeg at jeg ikke var dum. Og så tenkte jeg litt over hvem disse menneskene var som mente at jeg ikke var bra nok. Var det folk jeg likte? Var det folk jeg egentlig brød meg om hva mente? Syntes jeg disse folka var så himla intelligente? Svaret på alle de spørsmålene var NEI!
Og fordi jeg bestemte at de ikke fikk definere hva eller hvem jeg var, så gjorde det ikke så vondt hva de måtte mene. For det var ikke sikkert jeg hadde så høye tanker om dem heller.
Jeg er meg. Du er deg. Og ingen andre enn oss selv kan definere hvem vi er. Hev deg over de som bare vil rive deg ned. Du er bra nok som du er!
Ja men når det er ingen igjen av dem som mener noe annet enn at jeg er dum, og de sier ikke være så dum hver gang jeg åpner kjeften for å si noe er det ikke enkelt. Iallefall når det er de som jeg stolte på som ung ja familie, i dag har jeg faktisk ikke turt å gå ut en tur ikke en gang ut i postkassa.
Jeg vet at jeg er god nok som den jeg er, den eneste som sier at jeg betyr noe for er ei venninne av meg.
Det er vondt å høre at du ikke en gang har turt, orket å gå etter posten.
Du er god nok som du er, mer enn bra nok faktisk.
Ha en god natt, og jeg håper du får sove i natt
Sånn er det når dørstokk mila blir så lang at man ikke klarer å ta steget ut i oppgangen en gang, en mil pr cm sånn har det føltes i dag.
Ønsker deg også en riktig god natt.
Klem fra meg til deg og dine både på to og fire bein.