Ja livet er herlig dere ha ha unnskyld at jeg ler men jeg føler at jeg bare til stede og ikke noe mer enn det, for nå om dagen så bare er man og ikke noe mer enn det.
For man skal jo ikke være sammen med noen alle er jo så redde, kan man ikke si hei en gang når en treffes behøver ikke gjøre mer enn det. Men nei da ikke ett smil eller hei har jeg fått når jeg møter noen på tur, er jeg så ubetydelig for folk men men det får jeg leve med videre hva har jeg gjort dem lurer jeg på.
Godt jeg har ei venninne som setter pris på at jeg ringer eller kommer opp til henne, hadde det ikke vært for henne så hadde jeg ikke hatt noen som bryr seg om hvordan jeg har det.
Men jeg skal ikke klage for det er vel mange som har det verre enn meg, men nå tærer dette virkelig på psyken at man ikke har noen som helst som man kan kalle sosial omgang ingen i det hele tatt. Jeg blir jo så glad at jeg begynner å gråte bare noen gidder å bruke litt tid på å vise at de bryr seg bare en melding eller at noen sier hei, depresjonen har blitt en venn som følger meg nå jeg er rett og slett redd for at den skal bli dypere enn den er nå.
Angsten er der også men den får jeg bare leve med, er til og med redd for at det jeg skriver på bloggen min er for dumt men det får jeg bare prøve og drite i for jeg er glad i å skrive om dagene mine og hvordan jeg faktisk har det. Så hvis det er noen som syntes det er for dumt det jeg skriver så får dem jo bare gå ut av ett innlegg og gå videre og se om de finner noe annet som de vil lese da vel ingen tvang å lese alle innlegg som er på bloggen min.
Men nå om dagen så er livet mitt slik føler at jeg sitter i et fengsel av ensomhet.
Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.
Aud-Marit.