Ja jeg gleder meg til sommeren for da får jeg igjen på skatten, gleder meg til de pengene kommer inn på konto for da kan jeg kose meg litt ekstra. Skal ikke skeie ut så veldig for det er gode penger å ha utover høsten, ja jeg gleder meg for nå har jeg ingenting som kalles penger på konto så her får en leve av det man har. Gjør jo ingenting det for da får en jo vekk noen kilo for mye når man ikke har stort mat inntak, skal ned mange kilo jeg for nå har jeg blitt for feit igjen har blitt over 79 kilo å det er for tungt for meg som ønsker å være rundt 62 kilo. Så nå blir det et hardt slanke regime her hos meg kommer jeg meg ned til 60 kilo så skal jeg være fornøyd og det skal skje før sommeren.
Skal ikke mye til sommeren i år men skal kanskje i konfirmasjon til høsten hvis myndighetene og denne virusen tillater det, og da ønsker jeg ikke å mistrives i min egen kropp som jeg gjør nå. Når en ikke trives med den vekten man har så må en jo gjøre noe med det, jeg gjør det på min måte andre får finne sin måte å gjøre det på.
Jeg har ikke noe annet valg en å spise minst mulig på mest mulig tid, sånn blir det når man ikke har råd til mat i skapet. Ikke kom med store formaninger til meg nå men regninger først og seg selv til slutt sånn er det bare, håper jeg kan sende faktura snart så jeg får inn litt ekstra men det ser dårlig ut kanskje i slutten av mai at det skjer for det tar lang tid å få blogg kronene over 500 kroner men det er jo bare å håpe at det blir i slutten av denne måneden men det er å ta i for hardt tror jeg.
Ønsker dere alle en fortsatt god påske denne siste dagen kos dere alle sammen så godt dere kan bedre får dere ikke gjort det.
Ja i dag så gikk jeg de to km bort til gravlunden for å besøke min mors grav har ikke vært der siden den tyngste dagen i mitt liv, ja begravelsen som var for over ett år siden. Jeg måtte se den fine gravstøtta som ble satt opp i sommer, den er kjempe fin jeg fikk ikke tatt noen bilder for jeg glemte mobilen min hjemme. Jeg hadde en rolig å fin stund der ute med mye gråt da for jeg føler at jeg helt har forsømt det kjæreste jeg hadde min egen mor ettersom jeg ikke har klart å gå ut dit før i dag, gud som jeg savner den blide å glade dama som jeg fikk øye på å hun så meg da jeg kom inn på sykehjemmet da jeg kom på besøk til henne.
Savner de gode samtalene vi to hadde de fire dagene i uken som jeg besøkte henne, er også glad hun slapp å oppleve disse dagene vi har nå for da kunne jeg ikke kommet å besøkt henne uansett å da hadde hun blitt veldig skuffet.
Men tenke dere til at jeg ikke hadde med mobilen min på den turen, var faktisk uten i fem timer men da jeg kom hjem å fikk sjekket telefonen så var det ingen som hadde prøvd å få tak i meg. Så det er ikke så mange som bryr seg om hvordan jeg har det, nå så kommer jeg til å skrive noe som sikkert noen vil reagere på å det er at jeg har blitt vant til det så det bryr meg mitt på ryggen at jeg ikke har noen som bryr seg om meg.
Jeg skal ut dit en gang til i påsken så da skal jeg ha med meg telefonen så jeg får tatt noen bilder, så jeg får bevist at jeg har vært der. Det er også godt at hun ikke fikk oppleve at Elvis måtte få slippe fra denne verdenen å nå er sammen med henne han også å alle de andre som brydde seg om meg.
Disse tiltakene med å holde seg inne mest mulig av dagen, jeg er bare uten på tur en gang om dagen å en liten tur i postkassa om dagen. Har jo fått mer tid til å lese bøker å gjøre husarbeid å slappe veldig bra av, å man kan legge seg når en vil å stå opp når en vil. Ingen kan kreve at jeg må gjøre ditt og datt kan jo bare ta livet med ro å ikke behøve at en ikke passer inn, dette skal jeg fortsette med etter at disse smittetiltakene opphører for det gir meg et annet syn på livet.
Jeg kommer ikke til å gå i butikken mer enn en gang i uken skulle ønske at jeg kunne gått i butikken bare en gang i måneden, men da må jeg få hodet over vann økonomisk da skal jeg starte med det.
For da er jeg faktisk ikke i veien for folk som jeg en gang hadde kontakt med, de ønsker jo ikke å ha noe kontakt lenger. Da skal ikke jeg tvinge noen til å ha kontakt med meg, de som ønsker kontakt med meg får ta kontakt med meg å ikke jeg med dem.
Jeg har faktisk kommet fram til det at jeg elsker min selvkarantene eller isolasjon for da kan jeg gjøre alt det jeg vil innen dørs uten at folk mener at det jeg gjør er feil, for nå er det ingen som ser hva jeg gjør for jeg er jo nesten ikke ute å når jeg er det så prøver jeg å gå der det ikke er så mye folk.
Jeg har ikke turt å poste dette innlegget før nå for dette er så flaut som pokker, har ikke noe mat i skapet og ikke ei krone på konto. Og trenger en litt hjelp, det er ikke noen plikt å hjelpe så jeg får litt mat i skapet men det hadde vært godt og de som ønsker kan jo vippse til meg på nummer 98310949. Ingen tvang bare hvis du ønsker.
I dag så fikk jeg en utrolig koselig kommentar fra en av mine lesere på mitt første innlegg i dag, jeg vil ikke legge den kommentaren ut grunnet at hun hadde skrevet telefon nummeret sitt i kommentaren. Vil ikke offentliggjøre hennes telefon nummer, så jeg kommer til og skrive dette innlegget for og svare på kommentaren. Jeg hadde en hund fram til 17 februar da måtte han få slippe for han ble gammel og syk, og etter at han måtte avlives så ønsker jeg ikke flere dyr for det er så vondt når jeg må la dem slippe i fra.
Jeg har det helt for jævlig om dagen alt er så vondt og vanskelig denne personen spurte om jeg ville ha noen å prate med så kunne jeg ringe henne, for meg er det veldig vanskelig og ringe til noen jeg ikke veit hvem er har også vansker med å ringe dem jeg har nært eller skulle ha nært som familie vil ikke være til byrde for noe.
Må bare jobbe litt med meg selv når det gjelder å bruke telefonen, for jeg er redd og det er ikke godt det heller men det kan man jo jobbe med. Er lettere og skrive ett innlegg enn og prate, burde ha vært enklere å prate enn og skrive men nei når jeg skriver så kan en bare poste det og se hva som skjer men når du prater i en telefon så får jeg litt problemer med å si hva som plager meg er lettere ansikt til ansikt. For ved å prate med noen ansikt til ansikt kan man se ansikts uttrykkene til den personen jeg prater med, for jeg føler at jeg ikke blir trodd når jeg prater i telefonen for da ser jeg ikke den jeg prater med.
Her kommer det ett innlegg som er av det personlige arten, dere får bare si hva dere vil for dette er det som skjer i mitt hode. Får bare komme til hvordan mine to siste dager har vært å er i dag, jeg har så mange tanker i hode som får meg til å tro at jeg ikke er vert en dritt å det er en vond tanke å sitte med alene. Når du ikke har noen å prate med om de tankene, alt er helt bek mørkt ja faktisk helt svart å man kommer inn i en dårlig sirkel. Det er faktisk utrolig slitsomt å være menneske når man kommer inn i en depresjon, alt blir vanskelig for man orker faktisk ikke å sette på seg en maske og late som at alt er kjempe bra. Går man da med kroppslige smerter i tillegg så blir alt av tanker forsterket, jeg leste ett innlegg her i går som hadde overskriften Slutt å klag eller noe lignende. Jeg følte at det var rettet mot meg så da turte jeg ikke å skrive om hvordan dagen min var i går, for da hadde jeg vel tråkket den personen på tærne for dagen i går var veldig smertefull og helt jævlig og da hadde det vel blitt sett på som klaging men det var ikke slik ment. Skriver man en hverdagsblogg så må man vel ta med den vonde delen av hverdagen ikke bare det som er bra i hverdagen, nok om det nå skal jeg snart prøve å komme meg ut på tur.
Det å gå en tur ut selv om man er helt nede og alt virker meningsløst i disse dager, får håpe at jeg ikke tråkket noen på tærne for det var ikke meningen. Dette var om meg og mitt og hvordan mitt liv er akkurat nå, selv om jeg har det vanskelig nå så var det ikke meningen at andre skal vemmes av det klarer du ikke å lese om at andre ikke har det bra så får man jo bare la det være.
Jeg er glad i livet selv om det er litt mørkt for øyeblikket så får en jobbe seg igjennom det selv om man må jobbe seg igjennom det helt alene, for kommunen mener at jeg er ikke syk nok for jeg klarer jo å komme meg opp om morgenen å klarer å gå tur så dermed så mener de som sitter å bestemmer at jeg trenger ikke hjelp fra kommunens helse team psykisk helse team. Hvor syk må man være må man skade seg selv for å få hjelp derfra, jeg skal ikke gjøre det men det er bare noen tanker jeg sitter med at man må drikke seg dritings før man går på møte med de som forvalter den slags, de sier at man får hjelp men da må en jo ringe og det er det vanskeligste for meg når depresjonen slår til det å ringe er da ikke så enkelt.
Som mange av dere som har lest bloggen min ofte veit at jeg elsker mandager, ja jeg er ett hverdagsmenneske er ikke så veldig glad i helger for da blir jeg mer ensom enn vanlig.
Det finnes mange måter å være ensom på, kan jo være noen som er som meg at man kan være i ett selskap med mange mennesker men allikevel det gjør i alle fall jeg føler at jeg ikke høre hjemme i den gjengen som er der.
Og så er det dem som ikke har noe nettverk rundt seg og det har ikke jeg så mye av, jeg har jo hun kjempe gode venninnen min som jeg pleier og gå å handle for ellers har jeg ingen. Jeg prøver så godt jeg kan med å bygge opp mitt nettverk men det går veldig trått for jeg føler ikke at jeg er bra nok, så da er det vel en jobb å gjøre med å bygge opp meg selv til å bli tøff nok til å tørre og stole på at det folk sier til meg er sant da men det er ikke enkelt.
Så da må jeg jobbe litt med meg selv så jeg kan klare å se litt lysere på livet for det er veldig lite som skal til før livet mitt raser sammen, og alt blir helt mørkt og jeg nesten ikke finner veien ut av den tunnelen skulle ønske jeg kunne få litt hjelp av noen som kan hjelpe meg ut av mørket. Fikk en henvisning av min lege til kommunens psykiskhelse som har sånne psykologer eller rett og slett samtalepartnere, men etter det møte med forvaltningen i kommunen så fikk jeg beskjed om at jeg fikk avslag på grunn av at jeg fremsto som ikke syk nok.
Hadde en kommet drita eller dopa på det møtet så hadde jeg nok fått hjelp med en gang, jeg føler at i denne kommunen så har ikke jeg verken trynefaktoren eller det rette etternavnet slik at en kan få den hjelpen en trenger. Sånn skal det vel faen meg ikke være men slik er det faktisk har opplevd det mer enn en gang, så jeg er vant til det er det noe rart at man føler at man ikke er vært mer enn dritten under skoa til folk.
Nå om dagen så føler jeg meg som en skygge av meg selv, men jeg kjenner at jeg lever for smertene er der til di grader for å si det pent. Er jo noen ganger jeg faktisk lurer på om jeg faktisk orker å ha det sånn lenger, men sånn burde man ikke tenke. Er ikke rart at man tenker sånn mange ganger når man lever i smerter hele tiden å ingenting hjelper, tar jo medisinene som jeg har fått skrevet ut som skal hjelpe meg men de er ikke til mye hjelp jo kanskje i noen få minutter noen ganger. De gangene de hjelper litt kan man telle på tre fingre, å legge seg med smerter å våkne med enda sterkere smerter.
Nei nå skal jeg slutte og syte å klage, men slik er livet for noen så hvis man skriver en hverdagsblogg så må man ta med hverdagens bakside også sånn er det bare. Livet er ikke en dans på roser det har jeg fått merke på kroppen, og det til gangs og opp i mente.
Ja nå er det sikkert noen som lurer på hva det ønsket er å det skal dere få etter hvert i innlegget, det kommer snart så bare bli med videre ned i innlegget så får du lese mer om det. Jeg skulle ønske at samfunnet hadde vært litt mer inkluderende og varmt, ikke så kald som det er nå alle løper rundt og tenker på seg selv og bare på seg selv. Om alle kunne se en annet menneske som du møter du trenger ikke å gjøre mye bare gi fra deg ett smil, det er faktisk ikke så vanskelig og det kan gi ett annet menneske veldig mye varme og glede.
Bare å gi ett annet menneske et smil så vil folk føle at de blir sett, det finnes mange som sliter rundt om i det ganske land som ville syntes det er koselig å bli sett. Jeg veit om mange som sliter og kanskje ikke er så mye ute i samfunnet, og du kjenner sikkert noen du også så det er jo bare å ta en telefon å prate litt med han/hun å spørre hvordan den har det eller ta med deg noe å bite i bare være der for en som har det vanskelig.
Send en blomst eller bare si hva den personen betyr for deg, skal ikke så mye til for å gjøre en situasjon litt lettere vis at du setter pris på dem rundt deg.
Jeg hadde blitt veldig glad hvis noen hadde gjort det til meg, sendt en blomst eller bare fått høre at de setter pris på meg. Jeg føler at jeg faktisk er i veien for andres lykke så jeg er ikke den som ringer mest eller skriver mest meldinger for da føler jeg at jeg forstyrrer dem jeg har tenkt til å skrive den meldingen til derfor skriver jeg heller ett innlegg på bloggen for den sier ikke at jeg forstyrrer.
Tenk dere om dere som mener og tro at dere veit hvorfor en person går så langt at de klarer å begå ett selvmord, ja noen skjønner sikkert at jeg i kveld også vil prate skrive om Ari Behn igjen jeg fikk inn en kommentar på mitt forrige innlegg som gjorde at jeg kokte over. Det var ett menneske som mente og vite grunnen til at han tok sitt liv og det skulle liksom være at en flaske vin for 150.000 kroner som han ville ha som var utsolgt som var årsaken, går det virkelig an og være så helt på tynn is som dette menneske var og det som er skrev dette menneske i kommentaren og den står på trykk så dere kan bare gå inn og se.
Jeg vil bare si at ikke lag dere egne bilder der ute for mange tar jo bare å lager det bilde i sitt hode.
Når ett menneske har det inne i hodet sitt og hvor vondt det mennesket har og mørke tanker, tenk og vondt han hadde inni seg tenk og klare og bære det inni seg og ikke hadde noen og gå til i en vonde og vanskelige tanker.
Det sitter nok mange som har vondt og ikke tørr og si det for det er ikke forståelse for hvordan det er og ha depresjon og når en sitter helt alene med sin dype depresjon, og ikke har noen å prate med og ikke har noen rundt deg som har forståelse for hvordan den som har det vanskelig.
Det å gå så langt og ta sitt eget liv er ikke enkelt å forstå hvorfor man gjør det, mange skyver en person som faktisk sier at de faktisk ikke orker mer og ønsker og avslutte livet. Prat med mennesket og få det unna stedet det er på og ikke la dem være alene, det er ikke enkelt å prøve å ta sitt liv jeg har prøvd to ganger men det gikk ikke noen av gangene og det er jeg glad for i dag men der og da så hadde jeg det så vanskelig at jeg så ikke noen annen løsning.
Men i dag så har jeg en dyp og ekte medfølelse med hans tre jenter, og deres mor , hans mamma, pappa og øvrige familie og venner. La han få hvile i fred nå og la familien og vennene hans få ha fred og ro rundt seg.
