Ja så er det søndag og helgen er snart over, gruer meg til mandag men det har noe med at jeg skal til legen og få svar på noen blodprøver. Det er det jeg gruer meg til har tenkt mye på det etter at de ringte og sa at legen ville ha en oppfølgings time, så har jeg vært engstelig for hva svarene er ettersom hun vil ha meg inn på kontoret. Hun har jo aldri villet ha meg inn til en oppfølgingstime når svarene har kommet, da lurer en jo og engster seg på hva det er.
Er det noe galt så får en ta det som det kommer, men lange sykehusbesøk det blir jeg ikke med på sånn er det bare. Jeg har jo ingen som kan passe på Elvis så da får min helse komme i siste rekke, jeg tar ikke liv av han bare for at jeg er syk det kommer ikke til og skje. For vis det er så galt så får jeg bare vente, dør han så har jeg ingen grunn til å leve for han er det eneste jeg har som setter pris på meg.
Jeg veit ikke hva det er men er det noe så kommer jeg til og nekte behandling hvis det til sier at jeg ikke kan være hjemme med Elvis, det er jo noe jeg har lov til og bestemme selv spør du meg. Jeg bestemmer over mitt eget liv så kan vel ingen bestemme over min beslutning, men der står jeg vel alene mot hele verden.
Jeg har ett stort ønske men det er langt ute i horisonten og kommer aldri til og skje, skulle ønske at jeg fikk en hel dag uten smerter. Men det kommer nok aldri til å skje for jeg har smerter hele døgnet og det er ingenting som hjelper på dem heller, men jeg burde vel ikke klage er det nok noen som sier nå for jeg klarer og stå opp hver dag å gå tur for egen maskin. Hadde jeg hoppet rundt på krykker eller ikke kunnet gå i det hele tatt så hadde folk forstått det bedre, men jeg har og går rundt på to bein med sterke smerter hver dag for jeg går rundt med en usynlig sykdom som heter leddgikt. Vi som har det går rundt med sterke smerter men vi får ikke mye forståelse for det vi sliter med, tenk deg å gå rundt med gnagende smerter 24 timer i døgnet, men jeg skal ikke klage mer om det nå for jeg syter ikke for å få oppmerksomhet vil bare at folk skal kunne få litt forståelse med folk som har sykdommer som man ikke kan se og som sier at de har smerter i kroppen for det har vi faktisk.
Jeg lurer på om man må ha overskrifter som får folk til å lure på hva jeg har skrevet, er jo ikke alle som har overskrifter som harmonerer med teksten i innlegget det er irriterende men er det slik man får lesere så er det ikke min stil. Jeg liker å finne en overskrift etter at jeg har skrevet innlegget og ikke før som det ser ut som enkelte gjør, slike blogger gidder jeg ikke å lese hele innlegget i.
Men hva gjør en ikke for å få lesere, for min del så er det at overskrift og tekst har en vis sammenheng men slik er det ikke for alle har jeg sett på forsiden. Ja jeg ønsker meg flere lesere jeg som alle dere andre, men ikke for enhver pris.
Og skrive om sin psykiske lidelse så tror jo folk at en skriver om det for å få oppmerksomhet, for min del så er det ikke sånn jeg skriver om det for å få det ut for jeg får jo ikke hjelp er jo ikke syk nok. Hva er syk nok på det psykiske planet lurer jeg på, men jeg prøver ikke på å få mer oppmerksomhet av den grunn mange vil jo helst unngå oppmerksomhet og jeg er en av dem som ikke vil det.
Det er mye stigmatisering av de med psykiske lidelser mange som ikke har prøvd det veit ikke hvor vondt det er å være langt nede, eller har så angst at man begynner og isolere seg hjemme og ikke går ut i det heletatt.
Ja folk må være føre var når det gjelder å få time hos legen må jo ringe en uke før en blir syk, det er ingen vits i å ringe når en først er blitt syk for de har jo ikke ledig time før om en ukes tid. Man risikerer at man ikke er syk lenger hva er vitsen med å gå til legen når man er blitt frisk igjen, ja da må man jo gå frisk til legen jeg veit jo ikke om jeg er frisk som en fisk igjen en uke fram i tid men jeg skal i alle fall ta den timen.
Kan jo ikke bare ikke ta den timen det er jo ikke bare og løpe ned til legevakten når min lege ikke har time før om ei uke, de på legevakten ser helst at vi som har fastlege skal gå til den fastlegen man har framfor og gå på legevakten. Skal jo ikke avvise pasienter de på legevakten heller men det har jeg opplevd mer enn en gang, er det ikke akutt nok for dem så må en vente til man kan gå til fastlegen.. Så en får håpe at det ikke blir verre men bedre så en holder ut til neste onsdag, har høy feber og vondt i halsen nå men det får man holde ut med fram til neste onsdag.
Det er jo en del andre ting jeg må ta opp med henne også så jeg tar den timen uansett, det andre er psykisk og det er det ikke noe vits i å plage dere lesere med for det må dere bli dritt lei av og lese om.
Når panikk angsten kommer med full styrke så blir alt vondt og vanskelig blir skjelven i beina og beina svikter og man hyperventilerer, man føler at man blir kvalt og blir svimmel og kvalm etter det så kommer kaldsvettingen og alt blir helt svart. Klarer ikke og gjøre noe annet enn og gå hjem eller rett og slett små løpe for å komme seg unna å hjem i sin lune hule som alt er trygt og godt ikke skummelt som resten av verden er der og da rett og slett truende og skummel. Så får du beskjed om og skjerpe seg det er ikke farlig og handle det er jo bare å ta seg sammen og gå inn i butikken og gjøre det du skal, men så enkelt er det ikke og dere som ikke har prøvd det kan heller ikke utale dere om hvordan jeg skal reagere på angsten og man reagerer forskjellig fra menneske til menneske. Jeg opplevde det i dag da jeg skulle inn i butikken for å ta ukehandelen i dag da panikk angsten min slo til, så det ble ikke handlet inn noe mat i dag men det få bare gå som det går og prøve igjen i morgen.
Nå skal jeg slutte og syte og sette meg og se på farmen som startet nettopp nå.
Det å leve med tinitus er å leve i ett svare leven hele tiden det suser, durer og piper i ørene konstant ja til og med om natten. Disse menneskene som har greie på det at det sitter ikke i ørene men i hodet, jeg hører jo ikke hva folk sier til meg og da kan det fort skje misforståelser. Noen mener at jeg ikke følger med på hva som blir sakt men det er jo ikke sånn jeg faktisk hører ikke hva folk sier. Har også nedsatt hørsel i tillegg så tinitusen gjør det ikke enklere å høre hva som blir sakt hvis det er mer enn en person som prater så hører jeg ikke hva dem sier jeg hører bare noen sprette bokstaver hva får en ut av det tror du. Ingenting derfor fikk jeg høre apparat som gjør at jeg hører litt bedre enn før men tinitusen har blitt bedre men det er jo ikke borte men de skarpeste lydene som pipingen den er svakere men den er der.
Men man må jo bare lære seg og leve med det for det forsvinner jo aldri disse ulydene jeg går med konstans, det er ikke enkelt det ender jo med om man tror at man skal bli gal men slik er det jo ikke det er bare noe jeg tenker. Skulle ønske at de som ikke forstår skulle gjerne hørt det samme som meg i en time så kanskje de hadde forstått hvordan det er og at det ikke er noe jeg innbiller meg for det er det ikke, men det går jo ikke og det veit jeg men det er ett ønske som jeg har.
Jeg lever med disse ulydene 24/7 så dette er mine opplevelser i mitt liv med tinitus.
Ja da var sommeren her igjen vi hadde sommertemperaturer i april mai og litt i juni, og i dag var det litt for varmt for meg og lille Elvis syntes også det var litt for varmt. Kan jo si det når det var 27 til 28 varmegrader i skyggen noe det var mesteparten av dagen skyet varmt vær. Da er det deilig og avkjøle seg i elva for min del og fontenene i byen for vesle Elvis glemte å ta bilde av ham da han svømte i fontenen, skal prøve og rekke det vis han gjør det i morgen på morgenturen vår.
Ellers så har vi gått turer rundt omkring, ble ikke mange lange turer det ble mange korte for selv og ikke bli syk for det er det lett for å bli når det er for varmt. Det er mye en må huske på det er å passe på og få i seg nok væske med andre ord drikke nok, det er det mange som er dårlige til og det kan de få svi for ved at de blir dehydrerte. Så husk og drikk mye vann og skal du ut med en hund husk og ha med vann til den også, det samme gjelder små barn de er ikke så flinke til å regulere det med væskebalansen.
Alle har en psykisk helse og er det farlig med litt åpenhet om hvordan en egentlig har det, skal man tie det i hjel eller skrive/prate om det. Jeg mener det er mye bedre og skrive eller si hvordan man egentlig har det, for det er bedre det enn og ha det helt forferdelig og ingen veit hvordan du har det. Det er utrolig mange som tar sitt eget liv i Norge i fjor var det 594 mennesker som tok sitt eget liv av dem var det 404 menn og av alle 594 menneskene var det 94 som var under 23 år.
Så med dette så mener jeg at hvis vi hadde pratet litt mer med hverandre så hadde vi kanskje kunnet fanget opp flere av dem som har det så vondt at de avslutter sine liv før de får gjort det, mange går rundt og tror de er alene om å ha det så vondt men vit det det er flere som gjerne vil hjelpe deg. SNAKK MED NOEN OM HVORDAN DU HAR DET SLIK AT DU FÅR HJELP..
Ja jeg er faktisk oppgitt jeg skrev i et innlegg i går at min mor hadde falt ut av stolen sin , det venstre benet hennes som er lammet var feilstilt. Hun hadde hatt en forferdelig og smertefull kveld i går og natten hadde vært helt forferdelig grunnet store smerter, og i dag formiddag så ble hun sendt på sykehuset for å få det undersøkt beinet og ta røngen undersøkelser som viste at hun hadde et lårbeinsbrudd ikke lårhals brudd. Det er mellom lårhalsen og kneet, hun ble operert klokken 15.30 i dag så jeg skal opp til henne på sykehuset, var jo innom henne i dag også før operasjonen. Jeg spurte henne om hvordan hun klarte og falle ut av stolen for hun klarer jo ikke å lene seg framover uten hjelp, jo da hun hadde prøvd å få tak i vannflasken sin som sto for langt unna og i det hun fikk tak i den så var hun på vei ut av stolen og traff gulvet med et brak og de andre pasientene reagerte men ingen hadde klart å avverge det uansett. Jeg lovet jo dere å oppdatere dere om dette så jeg holder det jeg lover med dette innlegget.
Dagen i dag har jeg mest funnet sted på sofaen, er ikke helt i form i dag har hatt trøbbel med at både styrke og følelsen har vært borte fra mine armer og bein. Har jo klart og gå tur med hunden men jeg gikk ikke alene, for jeg var redd for å falle eller det som verre er har jo gått fint.
Artig har det ikke vært men det har jo gått bra, akkurat nå så går det fint har fått tilbake en del av styrken men følelsen og nummenheten er der for fullt det får en bare ta som det er. Mange sier det bare er noe jeg tror er slik men de er fullstendig på bærtur de som mener det, for det er faktisk slik sykdomsbildet mitt er så de som ikke forstår det får bare la det være.
Sitter nå her og oppdaterer dere og skal etter det se på tv og slappe av, er vel ikke lat fordi om man har ønske om og slappe av og kose seg det er vel en menneskerett spør du meg.
