Noen vil nok si at jeg ikke er det, men jeg føler det slik nå som vi må begrense hvor mange man er i kontakt med. Har ett ønske om å gå på kafe men det kan jeg jo ikke, er jo ikke bare 2 eller 3 personer på en kafe.

Ensomheten blir bare større og større ettersom jeg er alene i den store verden, skal ikke si hvorfor men mine nærmeste tar jo aldri kontakt med meg er jo ikke bra nok for dem sånn er det bare. Skal ikke utdype det noe mer, for de er ikke akkurat glad for at jeg blogger men det er vel min sak og ikke alle andres.

Skal ikke skrive noe mer om det, skulle bare ønske jeg ble sett som en person bak navnet og ikke bare navnet. Føler at jeg bare er ett navn eller nummer i samfunnet, skulle ønske at jeg fikk litt hjelp for ensomheten eller bare noen å prate med som kan noe om depresjon og angst. Det går jo ikke nå som man skal begrense det å være sammen med andre, å det å prate i telefonen er vanskelig for meg som har nedsatt hørsel. Å jeg stoler ikke helt på dem man prater med på telefonen jeg ønsker å se mennesket jeg prater med, helst ansikt til ansikt. Har jo blitt henvist til psykisk helseteam her i byen, der ble jeg avvist for jeg var ikke syk nok til å få noe hjelp av dem hvor syk må en være for å få hjelp av dem. Så det må jo være trynefaktor eller at jeg hadde feil navn for dem, var jo hos dem til en samtale så jeg går for trynefaktor det gikk på. Er det slik at en må prøve å ta sitt liv før en skal få hjelp, eller være rusa eller dritta full når en kommer til samtale hos dem for å få hjelp.

Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.

Aud-Marit.