Da man mister den som står deg nærmest og ikke kan gå å besøke henne så blir det veldig tomt, man må jo finne noe annet å gjøre de dagene som jeg var og besøkte min mor men det er jo så nytt enda at jeg har ikke funnet noe enda. Jo jeg har jo gjort litt annet i dag jeg har jo gått ned i vaskekjelleren og satt på en vaske maskin, og så har jeg planer om å lage meg en god middag i dag er litt kjedelig når jeg veit at min mor får ikke smake på det som er igjen for jeg pleide å ta med rester til henne på de dagene som jeg kom på besøk til henne.
Og jeg merker at folk som vi hadde kontakt med trekker seg unna, de går faktisk motsatt veg og vil ikke treffe meg er jeg virkelig så farlig å møte jeg er jo den samme personen som jeg alltid har vært jeg er ikke farlig å prate med. Veit at det er ikke alle som veit hvordan man prater med folk som er i sorg men mine tanker er at er jeg blitt en pest eller er jeg smittsom og at folk er redd for og å bli smittet av et eller annet hvis de stopper og sier hei, det ser utrolig dumt ut når folk snur og går den samme veien de kom bare for å unngå å måtte stoppe og slå av et par ord om så det er å si hei og ikke noe mer enn det.
De blomstene på bildet fikk jeg av de som jobber i begravelsesbyrået for de kjenner jeg godt og er nærmeste nabo av meg, så det er noe jeg setter veldig pris på for de er dem de er og at jeg kan gå inn der og slå av en prat med dem. Det er også dem vi bruker når det gjelder gravferden som vi skal ha den 24.1 , det er en dag jeg rett og slett gruer meg til for da er det så veldig definitivt at et nytt kapittel av mitt liv begynner og jeg må stå med mine bekymringer helt alene og har ingen igjen som forstår meg og hvordan jeg egentlig har det og når jeg sier ingen så har jeg ingen.
Dette er et innlegg som beskriver hvordan jeg føler og kjenner at jeg har det i dag, ikke med noen unntak bare mine innerste tanker håper at dere ikke ser på dette som syting.
Takk for at du stakk innom og velkommen tilbake.
VI BLOGGES FOLKENS!!
Ikke døm dem for hardt, de som trekker seg unna, selv om det virker sårende. Det er ofte slik at folk ikke helt vet hvordan de skal opptre, hva de skal si, i slike situasjoner. Dessverre er samfunnet blitt slik, at man ikke lenger kan eller tør forholde seg til andres sorg i forbindelse med dødsfall. Det hadde vært fint om de som opptrer slik, prøvde tenke litt på om de selv vil at andre skal være slik mot dem når en av deres nærmeste dør… Jeg tror nemlig ikke de ønsker det. Fødsel og død er noe ingen unngår. Jeg måtte en gang bare hoppe rett uti det da jeg i mine unge dager oppdaget en kvinne som kom gående mot meg i byen. Jeg tenkte “huff”, for jeg visste at hun nylig hadde mistet mannen pga kreft. Jeg kjente henne ikke noe særlig, men der kunne jeg ikke unngå henne. Og døden var vanskelig å forholde seg til, synes jeg. Men jeg stoppet da opp og uttrykte min medfølelse, og plutselig omfavnet hun meg, så der stod vi og klemte på hverandre.
Jeg har opplevd at et av mine barn har dødd, så jeg vet det er vanskelig for andre å vite hva de skal si og gjøre. Jeg forstod jo det.
Det siste året har tre personer jeg kjente og snakket regelmessig med, gått bort. Jeg ser jo at tiden flyr og at det nok nærmer seg for meg også. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det, for det er så mye man skulle ha gjort først. 🙂 Det er vel slik for de fleste av oss.
Din kjære mor var ikke så fryktelig mye eldre enn meg, klart det er tidlig. For tidlig. Men helsen holder ikke like bra på oss alle. Bestemoren min , f.eks., ble 20 år eldre enn din mor. Så gammel blir ikke jeg.
Det er fint at du i det minste har nabo å snakke med, og så har du hunden. Den er en veldig god venn. Så må du bare ta tiden til hjelp. Det pleier gå seg sakte til etter begravelsen, for den er jo ganske vanskelig, men også et vendepunkt. Det er veldig bra om du aktiviserer deg selv med matlaging, turer og det lille du kan orke. Det verste er å bli aldeles passiv.
Etterhvert er det alle de fine stundene og minnene du har å tenke på og bevare, når bare sorgen avtar. Ønsker deg alt godt fremover.
Jeg dømmer ingen dette innlegget var jo det jeg tenker og føler. Ja jeg gjør så godt jeg kan det med å aktivisere meg, min kjære Elvis og jeg går mye tur. Ja hun rak og bli 71 år og det var jo godt, ja de er gode og ha disse naboene vi prater mye sammen når vi møtes. Godt vi ikke veit hva vi har foran oss, får håpe helsa holder.
Klem fra meg og Elvis gutten til deg og dine.
Uff. Jeg føler med deg nå. Det må være forferdelig å føle seg så ensom. Krysser fingrene for at det blir bedre for deg etterhvert som tiden går❤
Ja det må da gå seg til etter hvert. Det er faktisk ganske vanskelig og vont og føle det slik.
Klem fra meg og Elvis til deg og dine.
Håper du finner noe du kan gjøre. Melde deg inn i noe. Kanskje kan du jo være besøksvenn også, på sykehjemmet din mor bodde. Det er mye sånt man kan gjøre 🙂 Klem
Jeg har fått beskjed fra de ansatte på avdelingen der mamma bodde at jeg og Elvis bare måtte komme på besøk til dem. Og det kommer jeg til å gjøre etter hvert.
Klem fra meg og Elvis til deg og dine.
Det er tungt å miste de man er glad i. Og spesielt tungt den første tiden til man venner seg til den nye hverdagen. En god klem fra meg <3
Ja det er utrolig tungt og vanskelig. Veldig tungt og tomt nå men det er vel bare å ta tiden til hjelp.
Klem fra meg og Elvis gutten til deg og dine.